For akvakultur:
Salg av fôrproduksjonsenheter

Mikroalgebiomasse er et næringsrikt materiale med et proteininnhold på 40–70 wt%, og forskningen på bruken som bærekraftig erstatning for fiskemel og fiskeolje går fremover^[1][2]. Den inneholder aminosyrer, flerumettede ω-3-fettsyrer, karotenoider og vitaminer, og det er rapportert effekter på vekst, immunforsvar og pigmentering hos toskallede bløtdyr, krepsdyr og fiskelarver og -yngel^[3][4].

Novelgens Algal Bloom Capture har på forhånd bygd opp et bibliotek med artene som passer best til egenskapene i vannet som behandles (sjøvann eller ferskvann, temperatur, pH), slik at Bloomo kan gi en kontinuerlig tilførsel i høy tetthet. Arbeidet under SBIR fase 3 har ført til testleveranser av Bloom Oyster, og produktet er nå i fasen for levering til markedet.

Enheten for biomassebehandling som nå er under utvikling, kombinerer fast–væske-separasjon, tørking og justering av partikkelstørrelse, og er utformet slik at fôr kan bearbeides på stedet.

Bare alger dyrket i vann som egner seg til fôrproduksjon, for eksempel oppdrettsvann, brukes til fôr. Biomasse dyrket i kommunalt eller industrielt avløpsvann brukes ikke til fôr, men er tenkt brukt til biokull, gjødsel og lignende. All bruk forutsetter analyser, blant annet av tungmetaller og patogener, og at relevante japanske lover om fôrsikkerhet og gjødselkvalitet overholdes.

Østersskallets kalsiumkarbonat som ressurs: Vi utvikler LCA- og MRV-metodikk for å vurdere og omsette østersskall (et biprodukt fra østersoppdrett) som en ressurs i stedet for industriavfall. Kalsifiseringen som danner skallet, frigjør også CO₂, og studiene er uenige om hvorvidt skallets karbon kan regnes som et karbonsluk. Også når skall brukes som tilsetning i betong eller som jordforbedringsmiddel, avklarer vi først nettobalansen, inkludert kalsifiseringen, og hvor lenge bruken varer, med en LCA. Først deretter vurderer vi om bruken kan gi kreditter eller annen verdi.

Biokull fra algebiomasse: Pyrolyse av den gjenvunne biomassen til biokull antas å lagre en del av karbonet over lang tid (hvor lenge avhenger av forholdene). I tillegg til funksjonen som jordforbedringsmiddel er det rapportert at tilsetning i kunstige våtmarker og i renseprosesser reduserer utslipp av N₂O^[5][6].

Konvensjonell biologisk rensing (nitrifikasjon og denitrifikasjon) slipper mesteparten av nitrogenet ut i atmosfæren som N₂. Mikroalger assimilerer i stedet NH₄⁺ direkte til aminosyrer og protein, og målet er derfor å gjenvinne mesteparten av nitrogenet som biomasse. Nitrogenbalansen, inkludert N₂O fra algene selv og ammoniakkavgassing, skal bekreftes i demonstrasjonsfasen. Fosfor er en ressurs med høy risiko for uttømming, og sammen med nitrogenet kan avløpsvann bli en kilde til råstoff for nitrogen- og fosforgjødsel (dette forutsetter analyser, blant annet av tungmetaller, og at den japanske gjødselloven overholdes).

Flere vitenskapelige studier har rapportert en fjerningsgrad på > 90 % for nitrogen og > 90 % for fosfor i kontinuerlige systemer med fotobioreaktor (PBR) og membranseparasjon (MPBR)^[7][8].

Se også: ressursgjenvinning ved renseanlegg